Min første hele sykkeletappe på denne turen.

Dag 6:

Første dag på denne etappen startet med en god frokost på Clarion Hotel Trondheim. Etter vi forlot hotellet ble det et lite stopp på IKEA. Fikk gjort litt shopping Linje med Bellingstua til Steinkjer. Etter litt shopping og 2t kjøretur kom man seg endelig på linje med Bellingstua. Jeg var selv ikke helt klar for å dra inn til hytten, da det fortsatt føltes litt sårt etter forrige besøk.

Etter ankomst start var det bare å hive sykkelen av bilen og starte min aller første hele sykkeletappe. Musikken var på øret og beina var i god driv på sykkelen. Jeg ønsket å holde meg unna E6 så langt det var mulig, så når jeg nærmet meg krysset mot Vuku svingte jeg av for å unngå E6. Herfra fulgte jeg småveien inn mot Steinkjer. Ved ankomst i Steinkjer ble det en liten pizza på pizzabakeren før jeg tok kvelden.

Dag 7:

Jeg har uten tvil vært svært heldig med været på min første uke. Regn nesten hver eneste dag, og denne dagen var ingen unntak. Planen var å sykle fra Steinkjer til slutten av Snåsavannet, men på grunn av stor nedbørsmengde ble det stopp på midten. Temperaturen var lavere, noe som gjorde at jeg ble fort kald når regnet høljet ned. Formen hadde enda ikke kommet seg etter influensan som oppsto tidligere på turen. Jeg ville helst unngå å bli verre, så da ble dagens etappe kortet ned.

Dag 8:

Neste dag var været blitt bedre. Fortsatt nedbør, men ikke i like stor mengde. Turen gikk forbi Snåsa før jeg til slutt måtte sykle ut på E6. Jeg var nok mer stresset for å sykle på E6 enn jeg hadde trengt. Det er gode veier, folk tar stort sett hensyn og jeg tok pauser på rasteplasser om det trengtes. Tempoet på dagens etappe holdt seg godt, så på kort tid ankom jeg Grong. Her ble det middagspause før turen gikk videre mot Brekkvasselv. Totalt 106 km ble syklet.

Dag 9:

Fra Brekkvasselv gikk turen mot Hattfjelldal, rundt 120km. Denne dagen var en stor feiring! Jeg ankom endelig Nord-Norge. Sør-Norge var fullført til fots og på sykkel – en stor glede på denne turen. Etter kryssingen av Nordlandsporten gikk turen forbi Majavatn. Her ble det et stopp for å nyte utsikt over vannet. Herfra suste jeg ned mot Trofors før turen gikk opp til fjells over villmarksveien. Nydelig plass med ekstremt lite trafikk, noe som gjorde godt for sjela. Stillhet. Ikke nok med det, her skulle jeg få møte mine første gode høydemeter med sykkel. Man kan vell si at melkesyren kjentes godt i beina. Planen fra Hattfjelldal var å fortsette videre til fots, men siden sykkeletappene gikk fortere enn forventet ble det litt endring. Mamma og pappa kunne være med en ekstra dag.

Dag 10:

Dagen som skulle være den siste dagen på sykkel. Fra Hattfjelldal var det mulig å sykle rundt Røssvatnet, noe som var i min plan for dagen. I dag varmet solen godt. Antrekket ble sykkelshorts og t-skjorte. Alt annet ble for varmt. Mamma og pappa skulle kjøre to mil før de tok pause for å vente på at jeg passerte. Ca. 3 km fra Hattfjelldal hadde dagens stigning takk knekken på lårene. Den siste innspurten til Hattfjelldal i går hadde satt sine spor. Jeg måtte hive meg av sykkelen å trille den i noen minutter i ny og ne, for å avlaste lårene. Ved siste tilfelle når jeg gikk fra å gå til å sykle kom årets første skade. Mens jeg syklet rolig i mine 6km/t fløy en veps forbi. Denne ville ikke forlate meg med det første. For de som kjenner meg så er jeg fryktelig redd for veps. Ekstrem frykt. Klarer ikke stå i ro.

Vepsen ville som sagt ikke forlate. Ikke nok med det som kom det en til på besøk. Panikken i meg traff og jeg forsøkte å kaste meg av sykkelen. Det som ikke slo inn i tankene mine var at jeg var klipset fast i sykkelen, så sykkelen ble med meg i grøften. Jeg kom meg løs fra sykkelen og begynte å springe rundt som en tulling på veien. Ikke hadde jeg verken bukse eller genser på meg, noe som kunne hjulpet på om de satt seg. Jeg sloss med vepsen, den skulle ikke få stikke meg. I et forsøk på å ringe mamma registrerte jeg at telefonen ikke var i lommen min. Alt hadde falt ut under fallet. I desperasjon fant jeg den og ringte mamma. Ingen dekning.

Fortvilelsen var stor og panikken større. Mamma hadde fått pappa til å stoppe bilen, kun 700m fra meg, men siden jeg syklet i oppoverbakke så jeg ikke noe til dem. Heldigvis etter noen minutter i panikk ser jeg mamma komme gående mot meg. Jeg roper »hjelp meg» og hun springer mot meg. Jeg gir henne en klem i forsøk på at vepsen skulle gå etter henne, noe som jeg tenker på i etterkant ikke var noe hyggelig av meg. Mitt gode forsøk hjalp ikke, det var meg de var ute etter. Plutselig dukker pappa opp med bilen. Jeg hopper inn og smeller igjen døren. Nå kunne jeg roe meg ned.

Jeg sjekket pulsklokken. Pulsen min var på 201 slag i minuttet. Redd ja? Uten tvil. Dessverre så hadde jeg under fallet og i panikk trukket på sykkelen. Bakhjulet gikk ikke rundt og delen som måtte fikses trengte kyndige sykkelfolk. For å fikse sykkelen måtte vi kjøre til Mo i Rana. Formen min var enda ikke på topp, så da valgte jeg å ta noen hviledager for å komme meg i form.

Fra Mo i rana gikk turen forbi saltfjellet. Her tok jeg en test av sykkelen og syklet 3 mil. Vilt landskap, god softis, sol, varme og ikke minst – test av skrekken for hengebru.