Ny etappe er i gang igjen. Starten ble ved DNT Lønsstua.

Dag 11:

Starten på dagen gikk primært til reise fra Harstad til DNT hytten. Jeg hadde en plan om å overnatte på hytten før turen gikk videre mot Graddis. Rastløs sjel som jeg hadde fant jeg ut i 18.tiden at jeg skulle begynne å gå. I tillegg hadde jeg brukt mye tid på å forberede meg på hengebruen som var starten på vandringen. Av den grunn ville jeg ha den overstått. Starten på dagens etappe kjentes grei på kroppen. Mentalt sett er det alltid trist å si hade til familie før man drar ut til fjells, noe jeg kjente ekstra på denne dagen. Ruten fra Lønsstua til Graddis var godt merket. Det var lite navigering som måtte gjøres underveis.

Det føltes godt å endelig gå i naturen rundt Saltfjellet. Utsikten når man kom opp i høyden var magisk. Tåken kom sigende innover dalen, man kunne glimte midnattssola bak fjelltoppene og lyden av naturen var alt jeg kunne høre.

Etter ca. 10 km begynte jeg å kjenne på betennelsen jeg fikk i 2023. Den hadde ikke vist sin tilstedeværelse siden september 2023, men i dag var dagen den kom tilbake. Jeg var ca. 7 kilometer fra Graddis Fjellstue. Frustrasjonen bygde seg opp hos meg. Hvorfor kan jeg ikke ha en tur uten den forferdelige betennelsen? Til tross for alt av tiltak og behandling, så var den ikke borte. Det er en forferdelig følelse når hode vil gå, men kroppen ikke klarer. For meg er det vanskelig å beskrive hvordan det føles, men nå er det rette ordet »forferdelig». Jeg ville ikke gi meg. Jeg har jo så mye igjen som jeg vil se og oppleve. Jeg ringte hjem, fikk litt gode ord som gjorde at psyken bedret seg. Jeg bet sammen tennerne og kom meg ned til Graddis Fjellstue. Her fikk jeg satt opp teltet og laget meg litt real turmat til middag, men jeg så på serie. Neste dag begynte tanke å svirre.

Dag 12-14:

Skal man gi opp eller finne en ny løsning? Det var tanken som gikk gjennom hode flere ganger på morgenen når jeg våknet. Hva gjør jeg nå? Skal jeg dra hjem igjen uten å fullføre, eller skal jeg finne på noe annet slik at drømmen blir gjennomført? Jeg gikk for det siste. En ny løsning.

Siden jeg ikke klarte å gå, så måtte jeg finne en annen metode for å komme meg til Nordkapp. Valget var enkelt. Jeg skal sykle til Nordkapp, men nå kan jeg bruke god tid. Problemet her var at jeg var ved Graddis fjellstue, uten sykkel og uten noen form for mulighet til levering av sykkel. Heldigvis har jeg familie i nærheten. Etter en telefonsamtale ble jeg hentet av søskenbarnet mitt. Han transporterte meg til nærmeste sted for å ta tog til Bodø. Her skulle ompakking og planlegging gjøres mens jeg hadde noen hviledager. Jeg fikk teste ut en natt på Wood Hotel og resterende netter på Quality Hotel Ramsalt. Strawberry har alltid vært nært i mitt hjerte, så overnattinger på disse hotellene var luksus!

Under hviledagene fikk jeg leid sykkel, kjøpt det jeg trengte for å komme meg til Kvæfjord og jeg fikk sendt ryggsekken hjem igjen. I tillegg fikk jeg også møte mitt søskenbarn som bor i Bodø. Vi dro til Sulitjelma for å hente depotet som ble satt igjen, badet, spiste god mat og pratet om alt som hadde skjedd siden sist.

Dag 15:

Ut på tur igjen. Planen med vandring etter grensen ble gjort om til sykling etter kysten. Fra Bodø tok jeg fergen til Moskenes i Lofoten. En fire timers lang fergetur i solsteiken. Regnværet i sør ble byttet ut med varm sommer i Nord. Det var godt å kunne sykle uten å tenke på at alt var vått ved slutten av dagen. Fra Moskenes syklet jeg i et rolig tempo mot Lofoten Beach Camp. Høysesongen i Lofoten var i full gang. Folk, ekstremt mye folk var min tanke når jeg så campen. Jeg fikk ordnet med teltplass før jeg traff på en gammel kollega fra The Edge. Ble tidlig kveld på meg denne dagen.

Dag 16:

Ny dag i vakre Lofoten. Planen for denne dagen var å komme meg nærmest mulig Svolvær. Denne dagen fikk jeg også syklet gjennom min første undervannstunnel. Det registrerte jeg ikke før jeg så hvor mye nedoverbakke som var foran meg i tunnelen. Til tross for at jeg har kjørt denne veien før, så slo ikke hukommelsen inn. Tunnelen var trang, og møte med andre syklister gjorde turen gjennom skummel. Dagens lange pause ble tatt på Leknes. Rett før jeg tenkte å sykle videre kom det gode regnet tilbake. Det hadde meldt opphold i noen timer fremover, men på kvelden var det meldt store mengder nedbør. Når jeg var ca.2 mil fra Svolvær kom nedbøren, i høyeste grad. Alt av tøy ble,som vi sier i nord »søkke hakke pessvått». Jeg stoppet på en butikk i Svolvær for å kjøpe noe å drikke. Kulden fra regnet hadde kommet gjennom klærne, så hendene mine skalv så mye at jeg hadde problemet med å holde ting.

Høllafestivalen var i gang, så det var store folkemengder i Svolvær. Til tross for dette klarte jeg å kapre meg et rom, slik at jeg fikk tørket opp det ene paret jeg hadde med sykkelklær.

Dag 17:

Siste dagen i Lofoten. Jeg startet tidlig siden jeg måtte rekke en ferge til Melbu. Veistrekningen til Fiskebøl ga utfordringer. Veiene er smale, mye trafikk og mange bilister som ikke tar hensyn til syklister. Biler kjørte forbi i stor fart 20cm fra meg. Det var ved flere anledninger at jeg tenkte tanken om at nå dør jeg. Dette ble særdeles bedre når jeg kom over til Melbu. Her gikk jeg innom en kafe. Bestilte en solbolle og en kopp varm kakao. Jeg tok kontakt med en venninne som holder til på Sortland. Vi avtalte å møtes når jeg syklet forbi. Før jeg kom til Sortland måtte jeg forbi Stokmarknes. Her måtte jeg over en middels og en stor bro. Den som var middels var helt grei å sykle over, den store derimot. På toppen kjente jeg godt til vindkastene. Planen var å komme seg over broen så fort som mulig. Dagens etappe gikk i hovedsak til Sortland. Her var jeg på besøk hos min venninne. Stor gjensynsglede! Når kvelden nærmet seg sjekket jeg fergeruten til Kvæfjord. Det gikk en ferge kl. 21:30. Den kunne jeg rekke. I full fart kastet jeg meg på sykkelen for å rekke fergen hjem. 30 minutter før avgang ankom jeg fergekaia på Flesnes. Her skiftet jeg om til varmere klær og kokte opp litt vann. Mens jeg ventet spiste jeg Real turmat og drakk en kopp med toddy. Nå hadde jeg kommet hjem.