Når kroppen sier stopp, men hodet vil….

Etter en regnfull etappe fra Røros var det ettertraktet med noen hviledager på Meråker. Det lå ikke i planen å gå til Meråker, så det førte til en ekstra dag med hvile mens jeg ventet på at depotet. Som alle andre hviledager ble dagene brukt til avslapping, en etterlengtet dusj, mye karbohydrater og føttene liggende høyt. Det som var ekstra stas for min del var at jeg fikk besøk av min bestekompis som bor i Trondheim. Webjørn dukket opp med apotekvarer som jeg hadde stort behov for. Alltid godt å se kjente fjes når man er på tur. Det gir en ekstra boost i hverdagen.

Etter hviledagene var jeg klar for ny etappe mot Snåsa. Totalt skulle jeg bruke fem dager på vandringen før jeg skulle møte pappa og Runar igjen. Dagen startet med en god stigning på asfalt og 25-30 varmegrader. Igjen er jeg ekstremt heldig med de jeg møter på veien. En snill dame stoppet og lurte på om jeg trengte skyss. Jeg takket ja til skyss av ryggsekk! Hun plasserte den der jeg tenkte å ha lunsjpausen for dagen, så de resterende 13km jeg hadde igjen til dit gikk fort uten ryggsekk.

Betennelsen jeg jeg hadde pådratt meg i beina tidlig på turen kjentes godt disse dagene. Jeg måtte ta både paracet og ibux til faste tider for å unngå ekstremt sterke smerter. Det å få avlastning ved at ryggsekken ble kjørt gjorde at starten på denne etappen gikk overraskende bra. Fra Meråker gikk jeg forbi Funnsjøen, Feren og DNT Ferslia. Ved DNT hytten møtte jeg på fem andre som også gikk Norge på Langs. Her fikk jeg slappet av på sofaen, lade opp teknisk utstyr og spise et godt måltid med to andre på hytten.

Etter måltid gikk jeg videre mot camp. Uten at jeg selv har tenkt over det gikk jeg totalt 30 km denne dagen. Vinden økte når jeg fant camp og hadde satt opp teltet. Uten noe ly for vinden måtte jeg pakke sammen igjen og gå videre til jeg fant en tryggere plass. Teltet ble festet og gjemt bak noen trær for ekstra ly.

Neste dag ble min siste på denne turen. Dagen startet med strålende sol og smertestillende. Smertene er og har vært tilstede hele døgnet rundt den siste perioden. Verre skulle det bli utover denne dagen. Etter noen kilometer vandring kom jeg til et parti med mye berg og steiner. Da det i tillegg hadde regnet en god del gjennom natten var det risiko for å skli på underlaget. Jeg bevegde med sakte, men det hjalp dessverre ikke. Ene foten for etter og jeg falt på steinene. Det verste var at trykket var såpass høyt at hælen på høyre fot fikk seg en god smell. Det var vondt. Ekstremt vondt. Smertene var så intens at tårene rant.

Jeg haltet meg videre. Jeg skulle komme meg frem til Bellingstua i løpet av dagen. Et uhell kommer sjelden alene. Igjen, etter noen kilometer begynte jeg på en liten oppoverbakke. Jeg gikk ikke mer enn tre meter før jeg fikk en overbalanse og falt bakover med ryggsekken. Her ble jeg liggende i flere minutter med frustrasjon. På dette tidspunktet kjente jeg at kroppen min ikke var klar for resterende 1600km som var igjen til Nordkapp. Jeg hadde ingen ønsker om å avslutte turen, men kroppen hadde andre tanker. Målet ble nådd denne dagen, jeg kom meg til DNT hytten. Det som møtte meg var tre andre turgåere, varm hytte og gode ord.

Jeg tror de skjønte hvor sliten jeg var når jeg kom inn døren til hytten. Mat ble ordnet og telefonsamtalene startet. De som ble kontaktet var mamma, pappa, begge søsknene og venner. Behovet for bekreftelse på at jeg ikke var feig eller svak som brøyt turen var sterkt. Det var mange tanker om hva jeg kunne gjøre for at dette ikke skulle skje, men ingen var gode nok. Alle kom med gode råd og tanker for å gjøre denne dagen litt lysere for meg. Jeg måtte bare si til meg selv at det er helt ok å sette drømmen på pause for å unngå kroniske skader.

Resten av kvelden benyttet jeg til å se på serie og spise opp sjokoladen som var beregnet for de neste dagene. Jeg kontaktet Webjørn som besøkte meg på Meråker. »Hei, kan du hente meg i dag?» var noe av det første jeg sa når han tok telefonen. Ikke det jeg ønsket, men det var det som måtte skje.

Jeg trengte en pause for å hvile en utslitt og skadet kropp. Pappa og Runar kom å hentet meg på Steinkjer to døgn senere. Det var en stor følelse av lykke når jeg fikk møte dem igjen etter en lang periode uten. Nå vender snuten hjemover mot Harstad/Kvæfjord.